Tyskernes støttespillere

HITLERS NORSKE HJELPERE
NORDMENNS SAMARBEID MED TYSKLAND 1940-45
Nina Drolsum Kroglund, Historie & Kultur, 2010, kr 348.
LEST AV GEIRR OLAV GRAM

Hvorfor valgte noen “den gale siden” under okkupasjonen?

I fortellingen om andre verdenskrig i Norge er spørsmålet om hvem som sto på rett og gal side sentralt. Skillet mellom gode nordmenn og landssvikere gir mening til hele forestillingen om motstandskampen.

Forfatter Nina Drolsum Kroglund har levert en lettfattelig og leseverdig bok om alt fra forhandlinger om riksråd i 1940, til krigsprofitører, Quislingregjeringen, frontkjemperne, Frontsøstrene og landssvikoppgjøret. Mye av det som berøres i boka, er kjent fra før, mens enkelte temaer blir belyst av relativt ny forskning. Dette gir en god oversikt, men gir det bedre innsikt?

Gode hensikter

I landssvikoppgjøret ble det trukket et skille mellom tilbørlig og utilbørlig samarbeid. Gråsonene mellom disse motsetningene var det liten forståelse for. Det administrative samarbeidet som “holdt hjulene i gang” i samfunnet, ble regnet som tilbørlig. Samtidig er dette feltet lite behandlet av historieforskningen.

Det utilbørlige samarbeidet, som var politisk, kunne være motivert av ideologi, pragmatisme eller gode hensikter ? som regel for det aktørene selv mente var i Norges interesse. Statsråder i Quislings regjering motarbeidet tyskerne flere ganger, og Einar Gerhardsen, som etter krigen ble statsminister for Arbeiderpartiet, argumenterte for samarbeid med tyskerne i 1940. Med slike fakta vil forfatteren nyansere den velkjente og polariserte fortellingen om gode nordmenn og landssvikere.

Rett og galt

Det er spennende episoder som rulles opp i boka. Når tyskerne stilte krav, fikk nordmennene mange dilemmaer å hanskes med. Samtidig innrømmer forfatteren at det er aktørenes egne oppfatninger som blir formidlet. Referater fra landssvikdommene lar den tiltalte, aktor og dommer komme til orde, men historikerens analyse av saken savnes ofte her. Gjennom intervjuer og memoarbøker har frontkjemperne forklart at de sloss for Finland og Norge mot kommunismen, og at de ikke så jødene som fiender. Dette blir ikke tilbakevist som uttrykk for nazistiske holdninger eller rasjonalisering i ettertid. Her ønsker ikke forfatteren å moralisere om rett og galt.

Landssvikdommene viser at de som ble dømt, også kunne bli tillagt en “nasjonal holdning”. En del ble trodd av retten når de hevdet å ha arbeidet for norske interesser, men ble dømt for å ha handlet i strid med lovlige norske myndigheter. I ettertid kan vi stille spørsmålet om landssvikoppgjøret gir et sant bilde av det som skjedde under krigen. Dette er både et historisk og et moralsk spørsmål. Hadde noen faktisk bedre grunner enn andre for å samarbeide med tyskerne og Quisling-regimet? Levde nordmennene under betingelser som gjorde samarbeid rasjonelt? Hvorfor valgte noen samarbeid mens andre valgte motstand? Boka gir leseren mulighet til å finne svarene selv.