Tsarenes rike

PERSPEKTIV
Den siste russiske tsar abdiserte i 1917. Siden er landet styrt av kommunistledere og tre valgte presidenter. Likevel, den som regjerer Russland, er fortsatt tsar.

Hovedsaken i Levende Historie 7-2014, som er i salg fra 20. november, handler om Russlands herskere: tsarene – både de med og uten formell tittel.

Vi har spandert 8 sider på temaet, og artikkelen er skrevet av Peter Normann Waage. Her er et lite utdrag:

Tittelen ble første gang tatt i bruk av Ivan 3. (1440–1505).

I 1472 giftet han seg med niesen til den siste østromerske keiser og ble arving til det en gang så mektige Romerriket. Arven var tilsynelatende symbolsk.

russlands_grenser_largeVed siden av at Ivan fra nå av kalte seg tsar, av det latinske cæsar, så innlemmet han den keiserlige dobbeltørnen i landets våpenskjold – et symbol vi finner igjen i dagens Russland.

Romerriket gikk ikke til grunne i 476 e.Kr, slik vi lærte på skolen, men i 1453. Da inntok tyrkerne keiserbyen Konstantinopel. Det østromerske, eller bysantinske riket, falt – og kort etter ble stafettpinnen overlatt til Russland. Og tsarene arvet mer enn bare symboler.

De fikk en særlig selvbevissthet, slik det fremgår av et brev fra munken Philoteus til Ivans etterfølger, Vasilij 3. (1479–1533), skrevet i 1511: “Du er den eneste keiser under himlene for de kristne, O Tsar, (…) alle kristne keiserriker forenes i ditt ene; for de to Rom har falt, men det tredje står, og et fjerde vil aldri bli.”

Det første Rom hadde falt for barbarene, det andre for de vantro. Bare Moskva gjensto, det tredje Rom, kristendommens evige sted med den sanne kristne tros evige garantist: tsaren.

Ham tilhørte denne verdens makt, og hans hånd sikret en kristen fremtid.

Tsarene overtok og forsterket den bysantinske statstradisjonen der keiser og kirke på det nærmeste hadde smeltet sammen. Den guddommelige glans som sto rundt kirken, smittet over på tsaren.

En mangfoldig arv

Dette danner noe av grunnlaget for den svøpe som siden har ligget over den russiske statsdannelse, dens ledere og undersåtter: den totalitære makt.

En autoritær makt, et enevelde eller til og med et despoti, vil først og fremst søke å herske over undersåttenes gjøren og laden, ikke over deres sinn og tanker. Det vil derimot et teokrati eller en totalitær statsdannelse.

Staten og dens overhode – i Russlands tilfelle tsarene – representerer en guddommelig sannhet, rettesnoren for liv og tanke.

Russland hadde imidlertid ikke alltid vært totalitært og ensrettet. Opprinnelig besto det området som senere ble den russiske stat, av en rekke småfyrstedømmer.

Noen orienterte seg mer mot Bysants, andre mer mot Norden og videreførte tingsystemet.

Til de første hører Kiev, “Russlands vugge” og setet for de mektige storfyrstene, til de andre hører Novgorod, eller Holmgard, som byen heter i norrøne kilder.

Men om fyrstedømmene kunne ha sin hovedorientering i den ene eller andre retningen, var de verdensåpne handelskulturer.

Flere av de norske kongene tilbrakte lang tid i Gardariket, som er det norrøne navnet på det som i dag utgjør Russland.

Tar du turen til St. Dementrius-katedralen i Vladimir utenfor Moskva, kan du bokstavelig talt se verdensåpenheten illustrert. Katedralen ble bygget omkring 1100 og er på utsiden pyntet med relieffer med motiver fra Aleksander den stores liv, den greske sagnhelten Herkules’ dåder, skildringer fra Det gamle testamente og episoder fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane.

Herskeren eide alt
Fyrstedømmenes Russland tok slutt med mongolenes inntog omkring 1225. Fra da og til omkring 1480 var landet et lydrike under mongolkhanen.

Kiev, som tidligere hadde vært en av Europas største byer, ble lagt i ruiner.

Hvilken arv mongolene – eller tatarene – etterlot seg i Russland, får vi et lite innblikk i fra Piano Carpini, som i 1246 reiste til khanen på oppdrag fra pave Innocens 4.: “Tatarene lyder sine herrer bedre enn alle andre mennesker i denne verden, det være seg innen den geistlige eller verdslige stand. (…) Og man må vite at alt ligger så sterkt i keiserens hånd, at ingen våger å si at en gjenstand er ens egen eller den personlige eiendommen til en annen mann. Tvert imot tilhører alt keiseren: tingene, dyrene og menneskene. For under tatarene er ingen fri.”

I over 200 år var Russland avskåret fra det øvrige Europa, der på den tiden den moderne verdens begynnelse viste seg i renessansen og det gryende reformatoriske oppgjøret med pavekirken.

Da mongolene vel var kastet ut, bygget tsar Ivan 4. (1530–84), også kjent som Ivan den grusomme, opp en monolittisk, hierarkisk stat med Moskva som sentrum. Hans styresett og maktstrukturer hentet dels inspirasjon fra Bysants, dels fra mongolkhanen.

Blant annet opprettet han en form for hemmelig politi, de fryktede opritsjniki, som spredte terror blant undersåttene, og som sørget for at Novgorod ble tilintetgjort.

Tsaren fryktet at byen, som hadde unngått mongolåket, ville gå i ledtog med Litauen mot Moskva. Dessuten hadde Novgorod fortsatt et styresett basert på det norrøne tingsystemet, med lokaldemokrati og allmannamøter – altså det motsatte av den tsaristiske tradisjonen.

Det var imidlertid den siste tradisjonen som vant. “Tsaren utøver sin autoritet over geistlige så vel som over lekfolk, og han har ubegrenset kontroll over alle undersåttenes liv og eiendom,” skrev utsendingen fra Habsburgerriket, Sigismund von Herberstein, i 1549.

Ordene lyder som et ekko av Carpinis skildring fra mongolkhanens rike tre hundre år tidligere.