Å tåle “de andre”

BOKUTDRAG
Skal vi i toleransens navn tolerere intoleranse? Nei, mente filosofen Voltaire på 1700-tallet. Spørsmålet er like aktuelt i dag.

Vi skulle ikke langt ut i 2015 før problemstillinger og utfordringer knyttet til toleranse, intoleranse og ytringsfrihet igjen ble høyaktuelle.

I kjølvannet av terrorangrepet mot redaksjonen iCharlie Hebdodiskuteres disse temaene ivrig.

Og debattantene henviser relativt hyppig til den franske opplysningsfilosofen Voltaire.

Levende Historie1-2015, som er i salg fra 22. januar, har vi spandert 4 sider på et utdrag fra boka Opplysningens stjerne – Voltaire 1694–1778 av Camilla Kolstad Danielsen.

Nedenfor er et mindre utdrag av utdraget:

Det er uttrykkelig gjort klart at den kjente formuleringen “Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det” ikke stammer fra Voltaire, men fra en omtale av ham, nærmere bestemt en beskrivelse av Voltaires holdning da han forsvarte Helvétius etter at denne hadde gitt ut den kontroversielle boken De l’esprit i 1758.

(…)

Voltaire skrev imidlertid en artikkel om trykkefrihet i Nouveaux mélanges (1765), og den berører sakens kjerne: Voltaire anser det som en “naturlig rettighet å nytte sin penn som man nytter sin tunge”.

Interessant nok vender han tilbake til Helvétius’ De l’esprit og gir pepper til forfatteren så vel som dem som ville kneble ham – Helvétius skriver absurditeter som snart vil være glemt, og motstanderne er bare dumme som hisser seg opp over slikt.

Moralen er: “Om en bok vekker Deres mishag, så tilbakevis den; om den kjeder Dem, så ikke les den.”

Poenget går i to retninger. På den ene siden er toleranse nødvendig når noen skriver noe man ikke er enig i, meninger som hevdes i en bok, er rett og slett ikke så viktige at de kan forsvare voldsomme reaksjoner mot forfatteren.

På den andre siden vektlegger Voltaire tilbakevisningen som sentral. Forfattere bør ikke bare kunne hevde sitt syn, men andre må kunne ta til motmæle og vise at de tar feil.

En slik saklig meningsutveksling er nødvendig for å etablere sannheter. Det er en forutsetning for de ulike vitenskapene, naturvitenskap så vel som historie og filosofi. Om man ikke kan påvise feil, får man ingen fremskritt. (…)

Å skremmes til taushet
Ytringsfrihetens grenser er på mange måter strengere og mer lovregulert i vår tid enn på 1700-tallet når det gjelder hatefulle ytringer og nedsettende fremstilling av enkeltpersoner i det offentlige rom.

En moderne leser kan overraskes over hva man faktisk kunne publisere ustraffet av injurier og spott i en tid der tekstmarkedet i så stor grad var underlagt offentlig sensur.

En av grunnene kan være at sirkulasjon av tekster ikke var like allmenn som i vår tid – Internettets mindre regulerte og mindre oversiktlige offentlighet har gjenaktualisert ytringsfrihetens grenser på dette området.

Når det gjelder felt som religion, vitenskap og politikk er forskjellene enda større mellom vår tid og situasjonen under l’Ancien régime – i motsatt retning.

Opplysningsfilosofene vant den ideologiske kampen for ytringsfrihet, tankefrihet og religionsfrihet da disse frihetene ble formulert som allmenne menneskerettigheter under revolusjonen i 1789, og gjennom de påfølgende århundrene har rettighetene gradvis blitt sikret i ulike lands lovverk.

Men ytringsfrihetens grenser er fortsatt problematiske, særlig på felt der motstridende sannhetsoppfatninger står mot hverandre, slik at det er vanskelig å etablere noen felles grunn for saklig argumentasjon.

En grunn til at dette er problematisk, er endringen i toleransebegrepet.

Toleranse handler ikke lenger kun om å tåle tilstedeværelsen av en annen sannhetsoppfatning, men om å anerkjenne den ved å gi dens tilhengere lik rett til å hevde den offentlig som andre.

Det er imidlertid fortsatt nok av dem som ikke ønsker fri meningsutveksling, men som for eksempel anser det som legitimt å skremme sine motstandere til taushet, ut fra sitt religiøse eller ideologiske grunnlag.

Relativismen som ligger i forlengelsen av vårt toleransebegrep, og som Voltaire har bidratt til å utvikle, gjør det vanskelig å vite om vi i ytringsfrihetens navn tolererer intoleransen, og nettopp de sakene er vanskeligst der hvor grensene utfordres, som for eksempel med Muhammed-karikaturene, eller med høyreekstrem hatretorikk på Internett.