Sigurds blodige ferd

KORSTOG
From pilegrim og nådeløs korsfarer. Slik omtaler sagaene Sigurd Jorsalfare. Men ble kongen gal etter ferden til Jerusalem?

Hovedartikkelen iLevende Historie3-2015, som er i salg fra 21. mai, er skrevet av Øystein Morten – forfatter av boka Jakten på Sigurd Jorsalfar.

Vi har spandert hele 10 sider på artikkelen. Her er et lite utdrag:

Bergen, sommeren 1108. En av skaldene til den unge kongen Sigurd Magnusson (1090–1130) forteller: “Så mange talte det modige mannskap som kom sammen mot kongen trofast, at seksti hærskip herlig bygget, etter Guds vilje skled ut derfra.”

Slik starter ferden til Jerusalem.

Sigurd var den første europeiske kongen som reiste i korstog. Ingen av skipene hans returnerte til Norge. Han var ikke blitt rik. Men hadde med seg hjem en bit av Jesu kors. Kanskje var det viktigere enn noe annet.

De reiste først til England, der kong Henrik hadde vært under sterkt press for å støtte korstoget til Bohemond.

Men den engelske kongen hadde ikke villet gi slipp på en eneste ridder, han trengte krigerne sine selv.

I stedet ga han nå fra seg store midler til å finansiere den norske ekspedisjonen.

Båtslag i klippeveggen
Underveis fra England til Jerusalem oppholdt Sigurd og hans mange tusen menn seg i Galicia i Spania en hel vinter, der de oppsøkte Santiago de Compostela og ba foran relikviene til apostelen Jakob.

I tillegg rotet de seg inn i en borgerkrig mellom kristne, som trolig endte med at Sigurd angrep den lokale biskopen.

Langs kysten av Portugal kjempet de mot almoravidene, en gruppe nordafrikanske hellige krigere som var i ferd med å erobre Den iberiske halvøy.

Etter å ha mistet flere skip, seilte Sigurd gjennom Gibraltar og inn i Middelhavet, til den lille øya Formentera, der et av pilegrimsferdens mest spesielle slag fant sted.

Brente hedningene til døde
“Der hadde en stor flokk hedenske blåmenn slått seg ned i en hule,” skriver Snorre. (Blåmenn refererer til mørkhudede, men hva slags mennesker dette egentlig var, vet vi ikke.)

Foran hulen deres opp i fjellsiden var det en vegg av stein, nedenfor gikk det noen hundre meter bratt ned til sjøen. Over hulen var det et overhengende stup.

Sigurd og mennene prøvde å angripe, men det var nytteløst. De ble møtt av et regn av piler og stein ovenfra.

Da fikk Sigurd noen av mennene til å dra opp to båter på baksiden av fjellet. Båtene ble så firet nedover stupet, fulle av krigere.

De ble hengende ved oversiden av huleåpningene. Krigerne skjøt piler og slynget stein mot hedningene under seg.

Situasjonen var snudd, og fienden måtte trekke seg vekk. Blåmennene flyktet innover i hulen, der de gjemte seg bak en ny mur, som gikk på tvers.

Sigurd beordret sine menn til å bære trær og busker til huleåpningen. Så lagde de et stort bål. Hulen fyltes med røyk, folk kom løpende ut og ble slaktet ned. Andre brant levende til døde.

Skalden Halldor Skvaldre, som trolig var med på ferden, lagde et vers om dette: “Det lød en grusom jamring i hulen. Igjen bød du døden til djevelens treller (…) De ulykkelige menneskene pintes i ilden.”

Hule passer Snorres beskrivelse
Et angrep med båter oppe i fjellet! Historien er egentlig for god til å være sann. Men den er nøye skildret i skaldekvadene, som skal være fra Sigurds egen tid.

Og på nordsiden av Formentera ligger den store hulen Cova des Fum – “ildens hule”, som passer nøyaktig med beskrivelsene sagaene gir: Det er bratt på nedsiden, et overhengende stup, en steinmur foran åpningen, en ny mur på tvers inne i hulen.

Det er til og med spor etter brann i taket ved inngangen.

Det fortelles at Sigurd oppsøkte en vismann i Konstantinopel, som fortalte at hans ære kom til å bli som en løve: bred og kraftig foran, så smalere og smalere bakover.

Ifølge vismannen hadde Sigurd allerede nådd høydepunktet i livet.

Trolig har denne fortellingen kommet til etterpå, i etterpåklokskapens klare lys. Men uansett er “spådommen” treffende for hvordan det gikk med denne kongen.

Etter at Øystein døde i 1123, styrte Sigurd landet alene. Men han led av et uforklarlig tungsinn, kombinert med et ukontrollert sinne og en tidvis manisk oppførsel.

Sagaen Ågrip fra ca. 1180 forteller at “kongen etter hvert knapt kunne styre seg selv lenger, når det vonde grep tak i ham”. Samtidig viser kildene oss glimt av en dypt ensom mann.

Angriper dronningen
Det er første pinsedag i 1128 eller 1129. Morkinskinna forteller at de sitter i et gjestebud, Sigurd med dronning Malmfrid ved sin side.

Plutselig reiser han seg og griper tak i en verdifull bok han har fått av patriarken i Konstantinopel.

Stående med boken i den ene hånden, begynner han å snakke: “Mye kan forandres gjennom en manns levetid. Da jeg kom hjem til Norge, hadde jeg to ting som syntes meg mer verdifullt enn noe annet; den boken som dere ser her, og dronningen. Nå synes den ene verre enn den andre, jeg eier de verste av ting. Dronningen vet ikke hvem hun er, det er som om geitehorn stikker ut av pannen hennes. Dess bedre hun syntes meg, dess verre er hun for meg nå.”

Plutselig kaster han boken rett inn i ilden. Så skritter han bort til dronningen og slår hardt til henne i fjeset.

Dronningen hyler og gråter, mest over kongens tilstand, i frykt og sorg.