Nazibesettelsen

KULTURARV & KRIGSHISTORIE
Nazistenes jakt på Snartemosverdet, vårt flotteste funn fra folkevandringstiden, er beretningen om hvordan andre verdenskrig også ble en nervepirrende kamp om norsk kulturarv.

Et okkupert Norge må ha framstått som en godtebutikk for rasebevisste tyske arkeologer med fascinasjon for det norrøne.

Vikingskip, unike funn fra folkevandringstiden, gårder med røtter tilbake til middelalderen, mange tusen år gamle runer: Her var det bare å “forsyne seg”.

Noen norske arkeologer forutså allerede før invasjonen 9. april 1940 hva som kunne komme til å skje. Og skal ha stor takk for krigsinnsatsen på kulturarvens vegne.

Ikke minst gjaldt dette Snartemosverdet, et unikt sverd fra 500-tallet.

Funnet fra folkevandringstiden vakte internasjonal oppsikt, ikke minst i Nazi-Tyskland. På skjeftet var det nemlig et hakekors.

Men like før invasjonen i 1940 forsvant sverdet sporløst. Og med det begynte tyskernes jakt på det de anså som en mytisk forbindelse til det norrøne.

Denne historien er coversak i Levende Historie 6-2014, som er i salg fra 25. september.

Artikkelen er skrevet av historiker og forfatter Jan Ingar Thon. Her er et lite utdrag:

Oslo 1. februar 1943. Den Røde Sal på Slottet er full av uniformerte menn. Mange har Nasjonal Samlings røde og gule solkors på ermet.

I naborommet spiller et orkester “Hyldningsmarsjen” fra Edvard Griegs Sigurd Jorsalfar.

Ministerpresident Vidkun Quisling stiger inn i salen. Mennene rundt hever høyrearmen mens de roper den norrøne hilsenen “Heil og sæl!”.

General Frølich Hanssen fra Nasjonal Samling går fram til Quisling, åpner et treskrin og overrekker NS-lederen et forgylt sverd.

Det er Snartemosverdet, det viktigste jernalderfunnet i Norge.

Quisling mottar gaven med et stivt smil. Sverdet er bare en kopi.

I to år har nazistene forgjeves jaktet på originalen. Det virkelige Snartemosverdet er skjult på et ukjent sted, utenfor nazistenes rekkevidde.

Funn fra folkevandringstiden
Snartemosverdet ble funnet på gården Snartemo i Vest-Agder i oktober 1933.

Brødrene Rikard og Olav Kjellingland holdt på med høstpløyingen, da plogen støtte mot en stor steinhelle.

Brødrene gravde seg inn under steinhellen og fant et hulrom fullt av gjenstander.

Et beger med sølvdekor, en bronsekjele og noe som lignet et sverd.

Opprømt kontaktet brødrene sognepresten, som igjen kontaktet Oldsaksamlingen i Oslo.

I november ankom Louis Smedstad fra Oldsaksamlingen. Han forsto at brødrene hadde funnet en grav.

Under steinhellen fant Smedstad rester av en bjørnefell der den døde hadde ligget.

snartemosverdet

Han hadde fått med seg rike gravgaver. En øks, spydspisser, et skjold og to kniver. Dessuten verdifulle importvarer som glassbeger, en bronsekjele med sølvdekor og en gullring.

I graven fant Smedstad også et sverd. Det var brukket i tre deler, men komplett.

Selv sverdsliren var intakt og beslått med sølv. Sverdhjaltet var prydet med gullornamenter som forestilte menneskeskikkelser og fabeldyr.

Sammen med sverdet fant arkeologene en remspenne i forgylt sølv og et vevd bandolær.

Spennen var dekorert med dyrehoder. Bandolæret var medtatt etter mange hundre år i jorda, men fortsatt skimtet man fargene rødt, blått og gull. Det var utsmykket med geometriske mønstre og hakekors.

I 1935 publiserte arkeologen Bjørn Hougen (1898–1976) en avhandling om Snartemofunnet.

Han konkluderte med at gjenstandene stammet fra omkring 500 e.Kr., altså fra det vi kaller folkevandringstiden (400–600 e.Kr.).

Det var åpenbart graven til en høvding. Hougen skrev at Snartemofunnet “trygt kan betegnes som det vakreste folkevandringstids gravfunn der til denne dag er gravet frem av norsk jord”.

Snartemofunnet vakte internasjonal oppsikt, ikke minst i Tyskland.

Interessen for nordisk arkeologi var allerede sterk i landet, og tyske forskere var blant de ledende på feltet.

Det var nært samarbeid mellom tyske og norske arkeologer. Blant annet hadde Oldsaksamlingen avtaler om utveksling av bøker og artikler med tyske forskningsinstitusjoner.

Bjørn Hougens avhandling om Snartemofunnet ble oversatt til tysk allerede i 1935. I 1937 reiste han selv på foredragsturné til Tyskland.

I 1936 ble Den internasjonale kongress for prehistorisk og protohistorisk forskning avholdt i Oslo. Samtidig ble det arrangert en spesialutstilling med Snartemofunnet som hovedattraksjon.

Flere ledende tyske arkeologer deltok, blant dem Herbert Jankuhn, som kom til å spille en sentral rolle i dramaet som om få år skulle utspille seg i Norge.