Bak mytene

Renessansen, de “lysende” århundrene som fulgte “den mørke middelalderen”, hadde utvilsomt plass til kunst og vitenskap, men også til heksebrenning, krig og rå kapitalisme. Og var like mye en idé og en verdensanskuelse som en tidsepoke.

botticelli_venus_largeUttrykket medium aevum, middelalderen, ble først brukt av lærde på 1400- tallet. Det skulle beskrive en mørk epoke mellom den skinnende antikken og deres egen tid. Og deres egen tid ble for alvor “døpt” først fire hundre år seinere, da en fransk forfatter brukte begrepet la renaissance, gjenfødelsen.

Og så er det dem som nødig deler historien inn i slike tydelige etapper, men som heller vektlegger de glidende overgangene og fellestrekkene. Det ene utelukker nødvendigvis ikke det andre.

I Levende Historie 4-2015, som er et spesialnummer om renessansen, intervjuer Nina Kraft idéhistoriker Else Marie Lingaas i et forsøk på å sortere fakta og myter om denne tidsepoken.

Her er et lite utdrag:

“Renessansen begynte i Toscana på 1400-tallet og spredde seg så utover hele Europa,” leser jeg i guideboka.

“Firenze er renessansens krybbe,” opplyses det på den florentinske turistinformasjonens hjemmeside.

“Renessansen og humanismen er uløselig knyttet til Firenze,” hevder Wikipedia.

Men var det virkelig her europeerne ble moderne mennesker?

Tilbake i Oslo spør jeg idéhistoriker Else Marie Lingaas, forfatter av Vestens idéhistorie. Renessanse og reformasjon 1350–1600.

– Feil, sier Lingaas. Hun mener bildet vi har fått overlevert, er overmodent for revisjon.

– Det har vært en seiglivet forestilling om renessansen at tidsepoken var selve startskuddet for det moderne prosjektet. Seinere års forskning er en del mer nyansert.

rafael_skolen_i_aten_largeI 1860 ga den sveitsiske kulturhistorikeren Jacob Burckhardt (1818–97) ut Die Kultur der Renaissance in Italien. Boka er en viktig årsak til at renessansen fikk en slik opphøyd stilling i europeernes bevissthet, og at epoken blir så intenst forbundet med den italienske bystaten Firenze.

“Dannelsesreisene” var et fenomen lenge før Burckhardts tid, men etter ham sto Firenze påenhver reiserute for “de dannede klasser”.

– Burckhardt bygde opp Nord-Italias renessanse som et veiskille i historien. Byen svarte til alle hans egne drømmer, et idealbilde på hvordan tingene burde være. Som så mange nordeuropeere ble han sjarmert av italienerne og alt som ikke minte ham om hjembyen Basel. Han skriver morsomt og overbevisende, forklarer Lingaas.

(…)

I de seinere tiårene er det ifølge Lingaas nesten blitt tabubelagt for historikere å studere renessansen spesifikt i Firenze.

Burckhardts dominerende stilling varte til et stykke ut på 1900-tallet, men så kom reaksjonen, og den ble hard.

Det ga høyere prestisje i fagmiljøet å se på andre land, som Spania og Ungarn, for å forstå renessansen.

Nå syns Lingaas pendelen har svingt for langt.

– Firenze er ikke ensbetydende med renessansen, men Firenze hadde en viktig stilling i tidligrenessansen, særlig for kunst. Det ligger noen viktige verdier og tankemønstre i renessansen som har påvirket oss fram til vår tid. Det er viktig å vite hvor vi kommer fra, og hvilken kontekst vår kultur ble til innenfor.

– Men hvis renessansen er så mangfoldig i tid og sted og innhold, gir det da noen mening å snakke om den som en egen epoke?

– Noen middelalderhistorikere vil si nei! De legger gjerne vekten på alle likhetene og de store endringene som foregikk gjennom hele middelalderen. Jeg mener det er grunn til å opprettholde begrepet, fordi det er en del nye, distinkte trekk, blant dem de vi allerede har snakket om. Andre trekk er oppblomstringen av byene og bankvesenet, som igjen ble begynnelsen til kapitalismen – og akkurat her er jo Firenze en av de viktigste bystatene.

– Hvorfor har forestillingen om den humane, menneskevennlige renessansen stått så sterkt hvis den er så svakt fundert?

– Fordi det er en veldig flott fortelling. Først kom en mørk middelalder som var en nedgangsalder etter antikkens spennende periode med filosofi og teater som fremdeles leses og oppføres. Denne skrekkelige, mørke og dystre middelalderen var ikke opptatt av denne verden, bare av religiøse grublerier. Så kom renessansen som en frigjøring. Noe av dette kom fra tenkere i renessansen selv, som introduserte begrepet renessanse og så på sin egen tid som en gjenfødelse av antikkens storhet.